Jeg er ferdig på jobben, har sittet i kø i en time og kaster en grandis i ovnen når jeg er framme på Ilstad. 15 minutter er lenge, når jeg er sulten og har dårlig tid. Utenfor vinduet stiger havet, måkene skriker og sola steker så godt den kan tidlig i Oktober. Det flør. Endelig flør det når arbeidsdagen er over, slik at jeg kan ta meg en kjapp fisketur for å dra opp en kveite eller to. Jeg vil jo ikke spise grandis.
Ved lunsjtider har jeg vært innom Løvold og kjøpt meg fire nye sluk på 80 gram. Det er hodet av bly som skal få sluket til å synke. Kroppene laget av gummi skal bare være deilige og tiltrekkende. I alle regnbuens farger skal de danse tango i saltvannet. Bakdelen skal bevege seg fra side til side, og jeg tror jammen ikke kveita klarer å motstå fristelsen.
Det er egentlig ingenting som sier at jeg ikke skal få det fantastiske beistet på neste kast. Alt er taima og tilrettelagt. Jeg har kjøpt meg en ny fiskestang som skal tåle tyngre sluk. Større fisk. Jeg har til og med kjøpt meg min første bil, som skal frakte meg og kveita til og fra fiskeplassen. 30 kilo blir litt tungt for beina. Jeg kjenner fiskeplassen inn og ut, er en fjellgeit på det bratte svaberget og jeg vet nøyaktig hvor lyren pleier å ligge. Jeg er tålmodig og ekstremt fokusert. Forrige helg glemte jeg måltidene etter frokost.
Naturen er så mektig og vakker. Et kunstverk uten like - selv i det hardeste vær. Hadde ho vært en kvinne ville jeg gjort alt for å gjøre ho til kona mi. Jeg får en ro i sjela jeg ikke har funnet maken til noen annen plass. Det er bare meg, himmel og hav i god harmoni.
Av fagfolk har jeg lært at kveita som regel holder til på havets bunn. Derfor lar jeg det nye sluket mitt synke forbi småseien, helt til den kommer til flyndrenes rike. Jeg får napp ganske raskt, men blir minnet på at flyndrenes rike også er sjøpølsenes rike. Sukk. Jeg gjør et nytt forsøk. Ett til. Og ett til. Tre kast blir til tretti, og fire sluk blir til tre. To. En. Sukk. Jeg hopper i frustrasjon, tramper hardt på svaberget imens jeg stønner oppgitt med nesa i sky. Med regndråper i fjeset gjør jeg mitt beste for å løsne kroken, men fiskesnøret tøyes til den ikke makter mer. Jeg pakker sammen utstyret og går oppover til bilen 320 gram lettere enn da jeg gikk ned.
Får jeg en fin torsk hender det at jeg oppdaterer familien sørpå med ett bilde. Gammeltanta som sitter på Ilstad og bekymrer seg for meg får kanskje også et bilde. Men hun kommer aldri til å få et bilde av en kveite. Den skal jeg holde skjult helt til jeg går inn stuen og legger den midt på gulvet. En dag skal det skje. Jeg skal gjøre min avdøde fiskeroldefar stolt. Jeg må bare på butikken og kjøpe meg fire nye sluk og en pizza først.
Tekst publisert i Avisa Nordland 06.10.18.